Hartvig Berge Johansen

Takk for all kunnskapen du delte Hartvig og for hyggelige og givende samtaler på Mearrasiida.

Minneord om min Storebror Hartvig. Så kom dagen. Her står jeg ved min brors kiste. Ikke uventet. Livets gang, han var 10 år eldre enn meg og han fikk store helseproblemer de senere år. Vi fikk mer enn 70 år sammen. Hele livet var han min storebror. På et tidspunkt trodde jeg at det var riktigere å si navnet Hartvig når jeg snakket om broren min. Men da kom det et spørsmål om hvorfor jeg hadde sluttet å si Bror. Så da ble det Bror i stedet for Hartvig. Min Bror hadde i grunnen tre etternavn; Hartvig, Berge og Johansen. Så Bror ble jo et bra fornavn. Hartvig fikk han etter vår far, Berge fikk han etter skipperen på ferga mellom Kvalsund og Kvaløya. Og Johansen hadde pappa med seg. Og derfor ble Bror også kalt Lille Hartvig. Bror ga meg mange gaver, ofte i form av en opplevelse. Noen av opplevelsene var nok ikke planlagt, men mange var tenkt ut på forhånd. Blant uplanlagte opplevelser, var når vi var ute på sjøen og det ble bølger og det ble temmelig farlig. Vi rundet odden som kalles Navlo, bølgene slo og påhengsmotoren ble vippet inn i båten. Hærrasivvinit. Men det gikk bra. Og opplevelsen var gitt. En annen vågal tur var den gang vi tok ski på og gikk opp kutråkket opp til Anteværre og så kronglet vi oss gjennom skog og kratt og kom opp på Gullamanværre. Så fant vi et søkk mellom steinknausene og kunne ploge og renne nedover. Det var veldig bratt, men vi klarte oss. Etterpå var det stas å se skisporene der oppe og som kom ganske rett nedover fjellsida. Så var det planlagte opplevelsesgaver: Bror og Tora var på langtidsopphold på Kypros. En dag landet et ganske stort insekt som kalles kneler eller praying mantis, på en plante på verandaen. Bror filmet insektet med tanke på å vise filmen til meg. For Bror visste at jeg liker og er interessert i nesten alle slags dyr. Vi så på filmen sammen og jeg gleder meg den dag i dag over at han ga meg den gaven. Når jeg besøkte Bror de siste årene, så tok han meg med til ukjente steder her i Porsanger. En gang kjørte vi ned til sjøen i Baukop. Så studerte vi et steingjerde som var satt opp en gang i fordums tid. Uten sement. Så snakket vi om andre steingjerder som finnes her. Og fortsatt vet vi ikke hvem som bygget disse, men vi gjettet at det kunne være innvandrere fra Nord Finland. Så kjørte vi en tur ut på Klubben, vi var oppe i lia i Ytre Billefjord og så på en forlatt sommerbosetting som reindriftssamer hadde der, vi stoppet på Gåradakberget og beundret utsikten, vi var i Smørfjord, i Kokelv, på Karalaks. Alltid hadde Bror liksom en liten overraskelse på lur. Han hadde noe å fortelle fra alle stedene vi besøkte. Jeg besøkte Bror og Tora flere ganger når de var på langtidsopphold i Syden, blant annet i Albir i Spania og Alanya i Tyrkia. Fine minner fra strand, torghandel, kafebesøk og middager som ble laget i leiligheten og av og til spiste vi på restaurant. Min Bror hadde bestemte meninger. Han leste aviser og hørte på nyheter og var opptatt av det som skjedde i nærområdet. Han var opptatt av lokal historie og han skrev 14 blogger om hvordan folk levde og hvilke sysler folk hold på med i tidligere tider. Disse bloggene er gaver til oss alle og kan leses på Mearrasiida sine sider. Han var en habil kokk. Og aldri redd for å eksperimentere. Han hadde fått en skate og en rognkjeks i flyndregarnet. Så tenkte han at han skjærer ut noen fileter og steker. Som tenkt så gjort. Jada, slett ikke verst med krydder og tilbehør. Og han fikk også Dagny Larsen til å smake. Og selv hun syntes det var spennende. Min Bror var en samler. Han var spesielt glad i metallsaker. Og mente hele tiden at det kunne komme til nytte. Hvert et forvridd skrap skulle tas vare på. Og noen ganger kunne man jo bruke et eller annet. Bror reiste til sjøs da han var 15 år. Jeg tilbød han hele min sparekapital på 4 kroner og 35 øre for at han skulle bli hjemme. Jeg var 4 og et halvt år. Men nei, han ville ut i verden. Så en gang senhøstes så kom skoleskipet Trøndelag til Stødlekaia. Pappa var på anlegg, så han var ikke der. Bror hadde pakket noe i en skipssekk. Mamma og jeg sto på kaia. Bror kom med skipssekken over skuldra, gikk fram til båten og vekslet noen ord med en matros, så hoppet han over ripa og på dekk og gikk ned en leider. Der sto mamma og jeg, men han kom ikke opp mer. Så vi dro hjem på sykkelen. Så fikk vi postkort fra Honningsvåg. Pappa leste høyt om hvordan reisen utover fjorden hadde vært og hvem han hadde blitt kjent med. Pappa kremta og sa: "Gutten hadde jo ikke behøvd å reise". Han var rørt og tjukk i halsen. Og når jeg fortalte det til Bror når han kom hjem, så ble han også rørt. Vi fikk teservicer i porselen fra Kina, vi fikk sengetepper i silke, vi fikk båndopptaker der han hadde lest inn historier mens de seilte rundt på kloden, vi fikk masse postkort, vi fikk bilder til å henge på veggen, vi fikk smykkeskrin, vi fikk treelefanter, vi fikk dromedarer og krokodiller fint sydd sammen der ute i de fjerne land. Mamma kjøpe globus slik at vi kunne se hvor Bror var. Mamma sendte også mange pakker til Bror. Det var en ordning med at vi sendte til rederiet og de sørget for å få det fram til steder der båten anløp. Bror likte å kjøre sneskuter. Jeg var ikke særlig glad i skuterlivet, så jeg har ikke så mye å si om det. Men jeg pleide å si at det var vel unt å slite med å få skuteren opp når de hadde kjørt seg fast. Bror prøvde seg på mange aktiviteter. Han kjørte motorsykkel, han kjørte spissbåt og sjark, han dykket, han fisket laks med flue, han fisket ørret med oter, han fisket laks og flyndre med garn, han var med å bygge to hus til Tora og seg selv, han kjørte bobil, han likte å jobbe med traktoren. Min Bror var en spennende person som mange likte å prate med. Han var også en god historieforteller. Min Bror bor i mitt hjerte. 28.11.2023

Takk for samarbeid i 40 år og godt vennskap!

Takk for godt vennskap

Takk for mange gode minner sammen med deg og Tora. Hvil i fred.

Kjære Hartvig! Du var vaktmester på Helsetun da jeg begynte der i 1976. Du kjente hver en krok på bygge og når noe skulle endres sa du at det var lurt å ikke spikre for mye fordi det nok skulle endres tilbake. Som regel fikk du rett i det. Du var en hjelpsom fyr og lurte man på noe så var det bare å spørre deg. Engang ble du med meg hjem å lære meg å fyre i ovnen. Den dag i dag minnes jeg hva du sa og hvordan jeg skal fyre opp. Vi to var var også helt enige om at mørketid var no tull og best var 21 Desember når sola snudde. Sankthans aften sukket vi tungt fordi det da gikk mot mørkere tider. Det der var våres greie og som andre lo av. Takk for gode minner. Vi har tatt vår siste samtale og du hviler nu. Jeg føler tristhet, men unner deg hvile. Siste hilsen fra Kjerstin.